Rasisme i Norge

 

Vi nordmenn ønsker gjerne å tenke at vi er imøtekommende, tolerante og inkluderende, men likevel finnes det fortsatt mye rasisme i Norge, og dette gjelder spesielt i leiemarkedet og arbeidsmarkedet.

Ofte er det nok å ha et navn som ikke høres norsk ut. Den som leseAfrican woman supporting her Caucasian girlfriendr trenger ikke en gang å vite hvorvidt personen er født i eller utenfor Norge, men starter diskriminasjonen rett og slett på bakgrunn av navnet. Dette ser man for eksempel i utleiemarkedet, der det er mye større respons på annonser hvor leietakers navn høres norsk ut, enn der hvor leietaker har et mer eksotisk klingende navn. Kanskje er ikke dette bevisste holdninger fra de som leier ut, det er jo ikke helt unaturlig at man søker seg til det man kjenner og det som føles trygt. Problemet er at denne tryggheten man føler ikke er noen garanti for at den med norskklingende navn faktisk er en grepa kar, og det sammen gjelder i motsatt retning. Bare fordi noen har et navn som ikke høres norsk ut betyr ikke dette at man kan anta noe som helst om personen.

Det samme skjer også på arbeidsmarkedet, og det har faktisk skjedd at nordmenn med navn som ikke høres norske ut rett ogBrowsing a Digital Tablet in a Cafe slett har valgt å bytte navn for å unngå diskriminering før man i det hele tatt har fått sjansen til å kalles inn på intervju. Igjen er det kanskje ikke bevisst hos den som begår diskrimineringen, men det gir likevel et klart bilde om at her er vi nødt til å jobbe med holdninger. Det er viktig at man lar mennesker få en sjanse på individuelt grunnlag, og at man ikke legger religion, hjemland eller hudfarge til grunn når man skal gjøre viktige beslutninger.

Dette er kanskje spesielt viktig for barn å lære tidlig, og blant annet bør man legge bort setningen «hvor er du fra» når man snakker med folk man ikke syns ser helt norske ut. Man må rett og slett huske på at nordmenn kommer i alle former, farger og religioner og at man ikke kan se på noen hvor de kommer fra.